Hundevotter
Falt for disse etter å ha sett et bilde av dem 
de skal brukes flittig til vinteren ja! De har vært ferdige en stund, men siden kulda kommer tidlig her nord, er det bare å finne dem frem og dampe og blogge dem 
I fell in love with these after seeing a picture of them all mine! They have been finished for a while, but as the cold comes early here north, I guess I gotta blog them before I start using them
Votter med Boston Terrier, mønster kjøpt hos Joridweb.
Piratvotter
Disse har vært ferdige en stund, men til jul får et av parene en eier også så da er det vel bare å finne dem frem, dampe dem og blogge dem før de forsvinner.
These have been finished for a while, but one of these pairs will get a new owner for Christmas so I guess I have to blog them before they’re gone.
Modifisert herrestørrelse av Pirate Mittens:
Modified men’s size:
Herrestørrelse etter mønsteret:
Men’s size from pattern:
Tidenes grottetur
I’ll write this in english as well – but this version is norwegian only
Som flere av dere vet, har jeg drevet litt med grottevandring sammen med en mer eller mindre fast gjeng på fire stykker, eller den harde kjerne kan vi vel si fra den ikke så spede begynnelse har vi vært i flere og mer utfordrende grotter etterhvert og sammen utviklet ferdigheter, mot og blitt godt kjent med hverandre og ikke minst oss selv.
Fra jeg begynte å være med på turer høsten 2008 har det hele tiden vært et vagt mål for oss å gjennomføre en tur til Rågge (eller Råggejávrrerájgge som den egentlig heter). Den er kjent som en “manndomsprøve” blant grottere. Og til denne turen trenger man klatreutstyr, noe som jeg ikke hadde erfaring med fra før. I hele vinter trente vi i forskjellige grotter, og beseiret den siste resten av høydeskrekk og skepsis til at et så tynt tau faktisk er til å stole på (skjønt to av oss er mer erfarne - jeg er ikke en av dem :) ) Så fra å ikke engang ha sett klatreutstyr i virkeligheten var jeg nå plutselig den stolte eier av et “avansert sett klatreutstyr for grottere”.
Et par treningsøkter senere var utstyret testet, tilpasset og i orden og fire spente grottere, en båtfører/hundepasser/turkamerat og en hund var klare for tur!
En torsdag kveld i juli 2009 var sekkene og soveposene pakket og utstyret sett over. Første delen av turen var en kjøretur til ferga som skulle ta oss over til dit hurtigbåten skulle gå fra tidlig nesten morgen. Etter en time på ferga med solskinn og blå himmel var det på tide å finne et sted å sette opp lavvo. Klokka var nå rundt midnatt og vi kjørte rundt for å finne et sted som ikke kunne sees så lett fra alle husene rundt omkring på tettstedet. Etter mye om og men fant vi et sted som egnet seg godt, men som dessverre var tettpakket med mygg og knott. Et par timer senere var lavvoen satt opp, soveposene varme og bortimot alle insektene inne i lavvoen flate.
Klokken 06 fredag morgen strevde vi alle med å slite opp øynene. For min egen del hadde jeg kvelden før klart det kunststykket å legge meg i nedoverbakke slik at jeg mesteparten av natta prøvde å få soveposen til å ligge i ro på liggeunderlaget – uten hell. Men det ble et par timers søvn likevel nedpakkingen av utstyret gikk fort og effektivt, og vi kjørte til hurtigbåtkaia for å pakke om. Tre av oss skulle ta hurtigbåten i halv 8-tiden, og ta mesteparten av utstyret med. De andre to skulle kjøre luksusyatchen (les: snerten liten rød plastbåt) til dit vi skulle være. Denne trengte vi nemlig for å komme oss til og fra grotta. Så da hurtigbåten kom, var det å bære alt ombord på dekket mellom mennesker og hunder og egentlig ganske begrenset med plass. Under overfarten kom vi i prat med lokalbefolkningen som var utrolig hyggelige og interesserte, og de 45 minuttene gikk fort. Ved kaia var det på’an igjen med bæring av utstyr, og været hadde nå skiftet til grå skyer og perioder med regn. Men hva gjør vel det, når man har en sånn fantastisk fin turvenn og bagasjevakt med seg :) 
Som man kan se var det bare bittelitt bagasje vi hadde med oss….
Siden vi ennå ikke hadde spist noe og klokka var nærmere halv 9, inntok vi venterommet på hurtigbåtkaia for en dugelig frokost. Så da maten sto klar på det lille bordet som vi samlet oss rundt og det luktet herlig av kaffen på primusen, syntes livet egentlig å være veldig greit
(bildet er anonymisert)
Etter en liten rekognoserings-spasertur lastet vi bagasjen over i båten og tøffet flere omganger bort til dit vi skulle slå leir. En liten stund senere var både lavvo og utstyrstelt slått opp. Fredagen gikk med på å se utgangene (eller inngangene, alt etter hvilken vei du går) i grotta, fisking, en liten test-tur opp nedre utgang (siden vi var så spente), og en fantastisk middag som ‘kjøkkensjefen’ vår disket opp med. Mette og gode sluknet vi alle i 22-tiden.
(den nedre utgangen er avmerket)
Lørdag morgen våknet vi uthvilte og spente foran dagens utfordringer. Etter en god frokost bar vi alt utstyret ut fra teltet og begynte å pakke i de sekkene vi skulle ha med oss gjennom grotten. Det er nemlig viktig at alle har visse ting med seg til enhvert tid, i fall noe skulle skje. Dette innebærte blant annet førstehjelpsutstyr, batterier, ekstra lykter, energibarer, vann, og en stor “plastpose” til å ligge inni slik at man ikke blir våt, dersom man skulle ha behov for det. Og kinesiske lightsticks 
Når alt utstyret var pakket, kjørte vi med båten til der veien opp fjellet begynte. Oppstigningen er en historie for seg selv - ruten som ble valgt er ikke for folk med høydeskrekk! Men vi holdt da motet oppe der vi klatret på et bortimot loddrett fjellparti (uten klatreutstyr!), holdt oss fast i mose og trær og beundret den fantastiske utsikten for min egen del er jeg sikker på at jeg avgikk med døden flere ganger i løpet av turen – med min elendige kondis har jeg aldri vært så sliten i hele mitt liv…
En fjelltur senere nådde vi inngangen til den så mye omtalte grotta.
Det tok sin tid å få skiftet til grotteklær, få på seg alt utstyret, gjøre den siste ompakkingen av sekker og test av lykter og slikt. Langt om lenge var vi klare, og de glade gutter og jenter var ivrige etter å komme seg ned i grotta.
Det gikk ikke lenge før vi kom til det første, lille stupet. Og det var da jeg skjønte at all verdens trening ikke kunne ha forberedt meg på dette. En ting er å rappellere ned en isfylt grottegang på 15 meter i fullt dagslys, eller å henge og dingle under en lav liten bro midt på sommeren i solskinn. En helt annen ting er å gjøre det i en mørk og kald grotte, der avstanden ned er mye mye lengre og den eneste kommunikasjonen vi hadde var walkie-talkier som spraket og en foss ved siden av oss som ikke akkurat gjorde lytteforholdene bedre. Og det gjorde heller ikke ting bedre at tankene kom snikende, slik som “er nå virkelig dette utstyret trygt” og “klarer virkelig lille meg å gjøre dette riktig, tenk på konsekvensene hvis jeg ikke klarer det”. Men selvfølgelig gikk det kjempebra! vi kom oss alle velberget ned, og etter en stund med litt mer rappellering var det tid for en matbit.
Påfylling av vann var ganske så eventyrlig. De to som påtok seg oppgaven med å fylle camelback’ene kom tilbake ganske bleke, stille og ganske skjelven. Det var tydelig at det å være festet i et tynt tau over en meget stri foss som renner 650 meter mer eller mindre rett ned var en påkjenning. Og det er vel ikke så veldig rart heller nøtter, tørket frukt og energibarer ga oss overskudd og vi var back on track.
Omtrent halvveis kom den største utfordringen, som var noe jeg både gledet og gruet meg til. Dette største stupet var på 200 meter, og følgelig kunne du ikke se noe som helst ned. Ikke engang lyset til den som gikk før deg. Heldigvis var det den mest erfarne av oss som gikk først, og jeg etter. Etter en siste sjekk av utstyret bar det ned, ikke så rent lite skjelven. Den vanskeligste delen er egentlig før du slipper deg utfor. Når du først henger der, er det ikke fullt så skummelt lenger. Hadde det bare eksistert et kamera som kunne fange situasjonen slik jeg opplevde den! Det er en fantastisk følelse å henge fra et tau i et enormt rom omtrent midt inne i et stort fjell, mørket er påtrengende for øynene og det eneste du hører er suset fra fossen et stykke borte. Lufta er kald, både frisk og innestengt, det lukter kalk og jord, og adrenalinet ditt er på topp. Du kjenner blodet bruse, hjertet banke, kroppen prikke og hodet kaldt. Og likevel kjenner du deg ganske trygg, fordi du vet at utstyret ditt er laget for nettopp dette, og du henger egentlig ganske komfortabelt (foreløpig).
Etter å ha passert stoppestedet midtveis (og undertegnede hadde en del plunder med sikkerhetstau som satte seg fast og endte opp med å måtte få hjelp til å kutte av et tau), og deretter kommet oss helt ned, var det på tide med middag etter omtrent 11 timer inne i grotta. Selvvarmende turmat er perfekt for slike situasjoner, og mens maten ble varm benyttet vi anledningen til å late vannet som et bidrag til fossen – for det er vel der det havnet til slutt gode og mette, men forferdelig slitne, la vi i vei på siste delen av grotta. Heretter var det en del vandring uten tau, men også et siste stup som ga meg like mye adrenalinkick som det store stupet!
(Middag!)
Omtrent 6 timer senere var vi endelig fremme ved utgangen, mer død enn levende. Følelsen av å puste frisk, varm luft og se dagslys er ubeskrivelig deilig etter 17 timer inne i et fjell! Til alt hell hørte vi duren fra motoren på båten rett i nærheten, slik at vi slapp å vente på skyss tilbake til campen. I zombietilstand skiftet vi til tørre klær og spiste litt mat, før vi alle sovnet på liggeunderlagene utenfor lavvoen. Heldigvis var det nå sol og blå himmel
Ettersom vi ikke hadde med oss klokker inne i grotta, men bare en som telte antall timer vi hadde vært inne, var vi ganske døgnville når vi kom ut. Undertegnede var overbevist om at det var lørdag kveld, og gledet seg til et glass vin (et par dunker vin har jo alle med seg på tur – eller?!), en hyggelig kveld og en god natts søvn før hjemturen i morgen. Problemet var bare at det egentlig var søndag formiddag, og tre timer til hurtigbåten skulle gå… Men vi fikk da pakket sammen utstyret, og rakk båten med ganske god margin.
Det tok et par dager før kroppen var i normal tilstand igjen etter denne turen – det vil si, med unntak av at omtrent halve kroppen var dekket av blåmerker og skrubbsår. Det skal kjennes at man lever!
Men en slik tur er et minne for livet, gir en enorm boost av selvtilliten, og er noe man tenker tilbake på med et smil
Pulsvarmere
Pulsvarmere er noe jeg ikke har strikket mange av. Siden jeg ikke bruker dem selv og ikke kjenner mange andre som bruker slike, har det ikke blitt til det. Men det første paret strikket jeg på forespørsel fra en venninne, og var ikke etter noe mønster.
I haven’t knitted a lot of wrist warmers, since I don’t use them myself and I don’t know many people who do. But this pair was the first pair I made, and it was for a friend and not from any pattern.
De er strikket rett frem med 2 rett og 2 vrang, og med åpning for tommel. Sydd på en liten blomst – og vips, så ble de så søte så
They are knitted straight ahead with k2p2, and with an opening for the thumb. The little flower is sewn on – and there we go, they are pretty cute, huh?
Garn: Fabel
Pinner: 2,5
Kopptuer
Noe av det morsomste og raskeste man kan strikke, er kopptuer. Og når man først innser hvorfor man skal bruke tid og penger på å strikke kopptuer når man kan kjøpe dem for bortimot ingenting i butikk, får man litt dilla på hjemmelagde kluter
Some of the funnies and fastest stuff you can knit, is dishcloths. And when you first realise why you should spend time and money making something you can buy in the store for about nothing, you get a little hooked on homemade dishcloths
Sommerfuglklut / butterfly dishcloth:
Flaggermusklut / batty dishcloth:
Solskinnsklut / Sunny dishcloth:
Marihøne- og katteklut / ladybug- and kitty dishcloth:
Første innlegg/First post
Så var man i gang igjen med ny blogg. Og en ny blogg må jo introduseres med en markering av det første innlegget.
Denne bloggen kommer til å handle om ganske mye rart. Alt fra grottevandringer og dagligliv til håndarbeid og teknologi. Og siden mange av mine venner og bekjente kommer fra andre deler av verden, kommer jeg til å skrive både norsk og engelsk her i bloggen sånn at alle kan forstå. Det vil si, dersom noen skulle finne på å rote seg inn hit
Til slutt håper jeg at du finner bloggen min interessant nok til å stikke innom den flere ganger
Here we go again with a new blog. And that demands a celebration of the first post.
This blog will contain a lot of topics. Everything from caving and daily life to knitting and technology. And since many of my friends and aquaintances are from different parts of the world, I’ll also write in english so that everyone can understand. That is, if someone should stumble in here
And so I hope you will find this blog interesting enough to drop by again
Frøken Saria =)
